Studie viser at eldre helleristninger av elg ble forvandlet til ulvelignende figurer

En nylig studie av Dr. Esther Jacobson-Tepfer, publisert i Cambridge Archaeological Journal, undersøker hvordan helleristninger av elg i mongolske Altaj endret seg over tid, der realistiske fremstillinger gradvis utviklet seg til forvrengte, ulvelignende figurer som reflekterer skiftende kulturelle og miljømessige påvirkninger i forhistoriske samfunn.

Transformasjonsprosessen i mongolske Altaj

Transformasjonen av elgbilder i helleristningene i mongolske Altaj avslører en fascinerende kulturell evolusjon som strekker seg over tusenvis av år. I den tidligste perioden (sen-paleolitikum, for omtrent 12 000 år siden) avbildet kunstnere elg med bemerkelsesverdig realisme, og viste dem i profil med anatomisk nøyaktige gevir og proporsjoner sammen med annen istidsfauna som ullhåret neshorn og mammut. Disse tidlige fremstillingene reflekterte en tid da regionen var tungt skogkledd og ga ideelle habitater for store viltarter som jeger- og sankersamfunn var avhengige av.anthropology+2

Ettersom klimaet endret seg og menneskelige samfunn utviklet seg mot nomadisk husdyrhold i løpet av bronsealderen og tidlig jernalder, gjennomgikk elgbildene dramatiske stilistiske endringer. Den en gang realistiske elgen forvandlet seg gradvis til hybride former med fugleaktige nebb, overdrevne skuldre og rudimentære ben. Innen tyrkisk tid (7.–9. århundre e.Kr.) hadde elgen praktisk talt forsvunnet fra helleristningsrepertoaret, erstattet av andre dyr som var mer relevante for den steppe-baserte økonomien. Denne transformasjonsprosessen, dokumentert ved UNESCOs verdensarvsteder som Tsagaan Salaa og Upper Tsagaan Gol, gir eksepsjonell innsikt i hvordan skiftende miljøer og kulturell praksis påvirket kunstneriske uttrykk gjennom 12 000 år med menneskelig utvikling i de nordvestlige Altaj-fjellene.youtube+3

Dr. Jacobson-Tepfers arkeologiske funn

Dr. Esther Jacobson-Tepfers banebrytende arbeid i Altaj-fjellene i Mongolia har gitt ekstraordinære arkeologiske funn som spenner over 12 000 år med menneskelig historie. Etter nesten to tiår med feltarbeid under utfordrende forhold, dokumenterte hun og teamet hennes tusenvis av stående steiner, altre, bildesteiner og helleristningskonsentrasjoner over 22 000 kvadratkilometer av nordvest-Mongolias fjellterreng. Forskningen hennes avslørte den «ekstraordinære integreringen mellom menneskelig kultur og landskap», og demonstrerte hvordan eldgamle monumenter bevisst ble plassert for å skape meningsfulle forhold til omgivelsene.news.uoregon+1

De arkeologiske funnene er spesielt konsentrert i Bayan-Ölgij-provinsen, med rike steder langs daler som går ned fra den høye ryggen som skiller Mongolia fra Russland og Kina, rundt bredden av innsjøene Khurgan og Khoton Nuur, og spredt gjennom dreneringsområdene Sagsay og Khargantin Gol. Jacobson-Tepfer jobbet sammen med ektemannen Gary Tepfer, hvis fotografi- og fjellklatringsekspertise viste seg å være uvurderlig, og dokumenterte hvordan disse eldgamle verkene ikke var tilfeldig plassert, men nøye orientert for å rette oppmerksomheten over landskapet eller «binde sammen hovedelementer i det større naturmiljøet til en meningsfull orden». Hennes bidrag førte til utnevnelsen av to UNESCOs verdensarvsteder og ga henne Mongolias høyeste æresbevisning, Kublai Khan-gullmedaljen, for bevaring av nasjonens kulturarv.phys+3

Akustiske egenskaper ved helleristningssteder

De akustiske egenskapene ved helleristningssteder i Altaj-regionen avslører fascinerende forbindelser mellom lyd og eldgamle kunstneriske uttrykk. Nylig psykoarkeoakustisk forskning i sibirsk Russland undersøkte om helleristningssteder besitter distinkte akustiske avtrykk som fremkaller spesifikke emosjonelle og perseptuelle responser hos lyttere. Studier fant at følelser av «tilstedeværelse», «nærhet» og «spenning» ble betydelig påvirket av det akustiske miljøet ved helleristningssteder sammenlignet med lignende steder uten kunst. Disse effektene ble tilskrevet forskjeller i etterklang mellom stedene.pmc.ncbi.nlm.nih+1

I området ved nedre Chuya-elven i russiske Altaj avslørte systematiske akustiske tester at helleristningssteder konsekvent demonstrerte høye nivåer av tale- og musikktydelighet, med et direkte forhold mellom positiv lydstyrke og plasseringen av utskjæringene. Dette tyder på at eldgamle samfunn kan ha valgt disse stedene bevisst for samlinger som involverte ritualer, lydskaping og historiefortelling. Den akustiske betydningen av disse stedene samsvarer med etnografiske beretninger som beskriver hvordan naturlige og overnaturlige entiteter i Altaj-kulturen er forbundet gjennom lyd, med sanger som etterligner naturlige lyder og naturen som samhandler med menneskelige lyder gjennom fenomener som ekko. Dette akustiske forholdet påvirket sannsynligvis den gjentatte bruken av disse stedene gjennom generasjoner, fra neolitikum (ca. 3000 f.Kr.) gjennom tyrkisk tid (ca. 500 e.Kr.) og utover.osf+2